Hvordan og når informerer jeg mitt barn?


Barns tanker om helse og sykdom samt om hvordan kroppen fungerer er avhengig av alder og modenhetsnivå. Det barnet er redd for i møtet med helsevesenet følger stort sett de redsler som er vanlige ved ulike aldere. Det enkelte barnets opplevelser av situasjonen påvirkes også av tidligere erfaringer, foreldrenes innstilling og reaksjon samt kulturell bakgrunn.

Dersom barnet får forberede seg før sykehusinnleggelsen kan han/hun håndtere situasjonen på en bedre måte enn uten forberedelser. Gjennom informasjon kan stressreaksjoner minskes og barnet kjenne seg tryggere.

Barns behov for informasjon forandres med alderen. Felles for alle er at informasjonen skal være ærlig og gis i et språk som er tilpasset barnets alder og modenhetsnivå. Det er også av betydning at informasjonen formidles i passende mengde og til riktig tid. Et godt tidspunkt kan være når barnet er uthvilt, rolig og avslappet eller når han/hun viser nysgjerrighet og interesse for opplysninger. Vær lydhør for spørsmål, ansiktsuttrykk og andre signaler som avslører barnets følelser.

Barn med tidligere erfaringer fra sykehusinnleggelser blir ikke mindre redde. Tvert i mot kan disse erfaringene medføre en økt uro siden barnet vet hva det kan forvente seg. Det er derfor viktig at disse barna informeres som om det var deres første sykehusbesøk.

Barn kan ikke forestille seg hvordan de kommer til å føle seg eller handle i en stressfylt situasjon. For å avhjelpe en slik usikkerhet kan dere prate om hvordan man kan tenkes føle seg eller reagere i ulike situasjoner. Bekreft også at det er lov å reagere.

Fortell barnet at ingen spørsmål er rare eller feil. Dersom du ikke kan svare på alt - oppmuntre gjerne barnet til å skrive ned eller tegne spørsmålene sine og ta med til sykehuset.

Det er ikke bare viktig at barnet blir forberedt. Like viktig er tidspunktet for når en informerer. Jo yngre barnet er, desto kortere bør tidsintervallet mellom informasjon og behandling være. Ettersom barn ikke kan konsentrere seg over lengre tid, glemmer de lett og informasjon bør derfor gis fortløpende.

Det er helt sentralt å gi individuelt tilpasset informasjon. Den som kjenner barnet best har større mulighet enn andre til å gjøre det.

I påfølgende tekstavsnitt gis det tips på hvordan og når en best informerer barn i ulike aldersgrupper. Vær oppmerksom på at dette kun er anbefalinger. Informasjonen skal alltid tilpasses individuelt.

Småbarn opp til 3 år

Som forelder til et lite barn som skal få narkose er det sannsynligvis du som opplever mest uro og engstelse. Disse følelsene er helt normale, men husk at små barn opp til 2 måneders alder vanligvis lett kan skilles fra foreldrene og finne trygghet hos den som tar seg av dem.

Små barn beskrives ofte som vanemennesker ettersom gjentakelser, rutiner, gjenkjennelse og forutsigbarhet har en trygghetsskapende effekt. Mellom åtte måneder og to års alder har mange barn perioder med en utviklingsbetinget redsel for fremmede mennesker. Som forelder kan du gjennom din nærhet og vanlige rutiner formidle trygghet til barnet ditt.

I denne aldersgruppen er det nok med en kort og enkel forklaring på hva som skal skje. Unngå å snakke om hva som finnes eller skal gjøres inni kroppen - så små barn forstår enda ikke slike detaljer. Vi foreslår at du forteller om en dokke som er syk og må reise på sykehuset. Vis på dokka og forklar etterpå at det samme kommer til å skje med barnet.

Barn under tre års alder har en ufullstendig tidsoppfatning og bør derfor ikke informeres for tidlig. Barn som har begynt å snakke kan få informasjon dagen før eller samme dag.

Førskolebarn og yngre skolebarn 3-6 år

Førskolebarn lever i en verden fylt av fantasi og magiske forestillinger. I deres tankeverden blandes ting sammen og forbindes med hverandre. Ofte stokker de om på rekkefølgen mellom årsak og virkning, dette kan medføre at sykdommer oppfattes på en feilaktig måte. De kan heller ikke skille mellom ytre og indre virkelighet. Om de kjenner smerter kan det tolkes som noe som kommer utenfra.

Til barn i førskolealder skal informasjonen være kort og enkel. De lærer gjennom lek og denne kommunikasjonsformen bør foretrekkes. De har ofte lettere for å uttrykke dokkas følelser enn sine egne, så en dokke og en "doktorveske" er svært anvendbare. Informasjonen handler om dokka samtidig som barnet involveres slik at det forstår at det er det samme som kommer til å skje med dem.

Barnet har en grov oppfatning av hva som finnes inni kroppen. De opplever alle kroppsdeler som sårbare og er svært redde for skade på kroppen. Det er derfor viktig å understreke hvilken kroppsdel som skal behandles og hvilke som ikke er innblandet. Ettersom barn i denne aldersgruppen lett kan kjenne skyldfølelse, er det viktig å informere dem om at de ikke er skyld i sykdommen eller situasjonen. Redselen for det ukjente i form av troll, spøkelser eller karnevalsmasker er stor fram til skolealderen. Noen barn kan derfor reagere med redsel når de møter anestesipersonell som har på seg lue og iblant munnbind.

Selv førskolebarn har en begrenset tidsoppfatning. Informasjonen bør derfor spres ut over noen dager, forslagsvis en uke, der detaljene gis en til to dager før behandlingen/operasjonen.

Barn 6-12 år

Fra å ha vært opptatt av fantasi-livet, begynner barn i skolealderen å skille mellom fantasi og virkelighet. Kroppen deles inn i overkropp, armer, ben og indre organer. De kan skille mellom struktur og funksjon. I denne alderen vet barn at man kan bli syk på grunn av indre skader og ikke bare ytre vold. Sykdommer sees ikke lenger som magiske hendelser eller straff, men som hendelser forårsaket av f. eks bakterier eller virus. Magisk tenkning kan likevel forekomme i pressede situasjoner helt opp til tenårene.

Oppmerksomheten på egen kropp er større enn tidligere. De kan oppleve behandlinger som noe som gir skade eller kan være redde for at kroppen skal forandres. Akkurat som for yngre barn er det derfor viktig å understreke hvilken kroppsdel som skal behandles og hvilke som ikke er innblandet.

Barn i denne alderen kan bli redde for det tekniske utstyret de møtes av på en operasjonssal. Det er også i denne alderen at en begynner å bli redd for døden. Søvn og død kobles gjerne sammen og derfor er det mange barn som engster seg for å ikke våkne opp etter en operasjon.

Barn i denne aldersgruppen kan verbalisere følelser. De kan forstå årsaken til og effekten av en undersøkelse. Sammenlignet med yngre barn viser de en større interesse for hva som kommer til å skje og informasjon bør ta utgangspunkt i deres egne spørsmål. I denne aldersgruppen kan lek med dokker anses som barnslig, så dokker anvendes først og fremst som undervisningsmateriale. Derimot kan skisser og tegninger være en bra måte for barnet å få formidlet sine tanker og funderinger. Det er mest hensiktsmessig å gi barnet informasjonen en uke før behandlingen.

Tenåringer

Tenårene er en dramatisk tid i menneskets liv, fylt av stor fysiske og psykiske forandringer. Redselen for å ikke være normal, for at kroppen ikke utvikler seg eller at utseende ikke holder mål er vanlig. For tenåringen er det svært viktig å ha kontroll over egen kropp. Inngrep i kroppen samt behov for å få hjelp ved sykdom kan oppleves som en krenkelse av egen integritet.

Tenåringer har en tendens til å se seg selv som alle tings sentrum. De opplever ofte at ingen noensinne har gjennomgått det samme som dem selv eller hatt de samme følelsene. Tenårene er en tid for frigjøring og vilje til å bestemme over seg selv. De har et stort behov for å trekke seg unna og markerer tydelig sin integritet gjennom å holde avstand til de nærmeste omgivelsene. Tenåringer er sjelden på fortrolig fot med sine foreldre. Økt avhengighet av foreldrene, som kan være en naturlig konsekvens av sykdom, kan derfor være problematisk å håndtere. Bak en tøff holdning finner en ofte et usikkert og redd menneske som innerst inne er takknemlig for hjelp og støtte.

I forbindelse med anestesi finnes iblant en uro for å våkne opp under operasjonen eller å ikke våkne igjen når den er slutt. Videre forekommer uro for å bli svimmel, miste kontrollen og si noe upassende eller for å ikke kunne holde på urin og avføring.

Tenåringen vil bli behandlet nesten som en voksen. Han/hun vil også bli informert nesten som en voksen person. De har som oftest tilstrekkelig biologisk kunnskap for å forstå hvordan organer og organsystemer fungerer. Tenåringer kan også tenke hypotetisk, trekke slutninger ut fra informasjon som blir gitt og regne ut konsekvenser av handlinger. De er derfor ikke lenger fornøyd med å bare vite hva som skal skje under en prosedyre eller behandling. De er interessert i hele forløpet. Man ønsker informasjon om hvorfor visse behandlinger eller undersøkelser utføres og hvilke effekter de forventes å ha. Tenåringen bør oppmuntres til å stille spørsmål samt inkluderes i diskusjoner, spørsmålsstillinger og beslutninger. Informasjonen bør gis i så god tid at det finnes rom for ettertanke og funderinger. Understrek overfor tenåringen din muligheten for å skrive ned spørsmål og funderinger og ta med til sykehuset.

Referanser

Bishofberger, E., Dahlquist, G., Edwinsson-Månsson, M., Tingberg, B. & Ygge, B. (2004). Barnet i vården. Stockholm: Liber.

Jylli, L., Olsson, G. (2005). Smärta hos barn och ungdomar. Lund: Studentlitteratur.

Tamm, M. (2004) Barn och rädsla. Lund: Studentlitteratur.

//Search

twitter icon

Astrid Lindgren Children´s Hospital | Karolinska University Hospital 171 76 Stockholm


© Karolinska University Hospital

mail
Logotype